Jeg er et priviligert menneske, for jeg har fått lære flere språk. Hvert språk er en nøkkel inn i fremmede kulturers innerste rom, der vi gjemmer det som aldri kan oversettes, bare forstås.
La meg begynne med det som ligger oss aller nærmest: Norsk. Svenskene ler når vi sier anorakk. Jeg vet ikke hvorfor, men de synes det er usannsynlig morsomt. Danskene ler ikke, de griner, og så ler vi, fordi de griner når vi ler.
A æ i A æ å
Norsk er fattig på ord, sier de som teller slikt. Mulig det, men vi er desto rikere på nyanser. Det er forskjell på å male og male. Som katt og malermester. Vi har flere ord for fjell og snø enn de fleste andre språk, og det sier mye om hvor vi kommer fra. Prøv å oversett følgende setning til det ordrike engelsk: 'Over knausen, i solhellinga, lå skaren under den underkjølte snøen, så han fikk is i rubben der han skøytet seg hutrende avgårde på påskeføret i vadmelsnikkersen sin, til etterlengtet hyttekos med tjukke blingser påsmurt nykjernet smør og prim.' Og hvem andre enn oss nordmenn kan forstå at dette er en fornuftig setning som forteller om et politisk ståsted i Trondheim: 'Æ e i A æ å.' Ikke minst avslører vi vår sosiale rang med fiffige språknøkler. På østkanten sier de hu, med et trøkk som rimer på ku, og på beste vestkant viser man sin dannelse ved å uttale det konservative ordet forleden, med utsøkt uttale.
Haiku
Kinesere er maksimalister. De elsker juggel og regnbuens flammende ildrøde og gullfargede sjatteringer. Det vises i skriftspråket. Japanere legger seg i den motsatte enden av regnbuen, mot hvitt og indigo, og dyrker en avansert minimalistisk estetikk, også i kalligrafien og språket. Å knekke den japanske språkkoden kan ta et helt liv, og taushet er gull. Men aller høyest setter de evnen til å si mest mulig med færrest mulig ord. Ord som er uhyre vanskelige å oversette til andre språk, fordi melodien i dem er halve poesien, og dette er nøkkelen bak haiku. (Temple bells die out. The fragrant blossoms remain. A perfect evening! Av Matsuo Basho)
Kefi
Jeg bodde noen år i Hellas, og lærte språket med naturmetoden. Gresk er noe helt for seg selv, for det er en visnende gren nederst på det europeiske språktreet. Det er ikke blomstrende som germansk eller latinsk, til tross for den enorme innflytelse gresk kultur har hatt. Hvorfor? Først lærte jeg gresk, så begynte jeg å forstå det, den dagen noen viste meg kefi. Kefi er det som skjer når en greker danser for eksempel. Eller hiver tallerkner på den som danser, eller synger en rembethika, (gresk blues). Kefi kan ikke oversettes, for det er bare grekere som er, føler, opplever og lever ut sin kefi. En sterk lidenskapelig, stolt, patriotisk, maskulin og voldsom livsrus. Det er kefi turister aner fornemmelsen av når de føler noe som gjør at de blir grekofile og må reise tilbake til de greske øyene, og kveldene, igjen og igjen. Men de vil aldri leve det, for i kefi finnes noen dråper blod og smerte fra en krig grekere aldri kan glemme. Grekerne elsker nyansene i språket sitt, slik vi nordmenn digger dialekter som oppstår mellom bakkar og berg og subkulturer.
Elvis på gresk?
Noen språknøkler endrer hele historien. Jeg vet ikke om det er sant, men det er et morsomt tankeeksperiment uansett. Det sies at da USA fikk sin konstitusjon grunnlagt i 1787, var det mye de måtte enes om, som hvilket språk som skulle være amerikansk. Spansk er fortsatt den språkgruppen som er mest talt over there, hvis rett skal være rett, men det var mange interesser på spill. England var storimperialisten som ønsket juridisk og økonomisk makt med engelsk. De mer akademisk anlagte argumenterte for at Hellas er sivilisasjonens vugge. Det kom derfor sterke argumenter på bordet for at gresk skulle være De Forente Staters språk. Engelsk vant med kun èn stemmes overvekt. Hadde vi hatt Elvis, Country musikken, Okey, Hollywood og Hip Hop'en om USA var gresktalende?
Gabriel og Jesus
For to år siden stod jeg i en liten kirke i den syriske landsbyen Maalula og hørte en ung kvinne be fadervår på sitt morsmål arameisk. Jesus sitt morsmål, og på den lange listen over utdøende språk. Det er svært vakkert, og paradoksalt nok høres det ut som en blanding av hebraisk og arabisk. Noe senere leste jeg boken 'Jesus feilsitert' av teologen Bart D. Ehrman, og lærte at Bibelen, som burde vært skrevet på arameisk, ikke ble det. Arameisk er et ørkenspråk, og ordet fisker har de for eksempel ikke. Gabriel betyr ikke engel, men en slags yppersteprest. Dermed ryker ikke bare noen vesentlige lignelser, men hele juleevangeliet på språklige feiltolkninger. Det Jesus forkynte ble i tillegg nedskrevet 3-400 år etter hans død, basert på muntlige overleveringer, på andre språk. Da er det ganske annerledes med Koranen som ble nedskrevet direkte fra Allah, via profeten Muhammed, som dikterte et team av arabiske skriftlærde.
Allahs språk
For tre år siden befant jeg meg på et universitet i Dubai med det klingende urspråknavnet Wollongong, som stammer fra Australia. I heisen stod jeg ofte sammen med tre unge kvinner dekket av niqab. De gikk på engelsk kurs, jeg på arabisk kurs. Jeg ønsket en titt bak sløret. De ville høyst sannsynlig kaste sitt, den dagen de kunne åpne sin verdensforståelse med den engelske språknøkkelen.
Muhammed nedtegnet Koranen direkte fra Allah, og det er derfor ansett som et hellig språk. Klassisk arabisk er mest brukt i språkkurs, litteratur og media, som TV-kanalen Al Jazeera. Forøvrig er arabisk under en endring min lærer kaller forflatning. I land som har hatt liten utenlandsk innflytelse (f.eks. Yemen og Palestina) snakker de fortsatt klassisk. I Marokko har de, som i sitt kjøkken, latt seg påvirke av en rekke kulturer. I Libanon vil de helst være franske, så der er både mat, livsstil og språk i uhemmet gallopp mot vestlige synder og gleder. I Emiratene har den gjestfrie beduinkulturen (og sannsynligvis persisk innflytelse) myket opp uttalen, så de fremstår som løsslupne og milde sørlendinger. Men Koranen, den kan man ikke endre ett eneste ord i. Det er den store, og mest vesentlige, forskjellen på kristendom og islam. Den ene er åpen for kritikk og endring, den andre er totalt fastlåst. Den ene nøkkelen åpner, den andre har rustet fast. Og slik kan man fortsette å finne språknøkler til å forstå verden.
La meg begynne med det som ligger oss aller nærmest: Norsk. Svenskene ler når vi sier anorakk. Jeg vet ikke hvorfor, men de synes det er usannsynlig morsomt. Danskene ler ikke, de griner, og så ler vi, fordi de griner når vi ler.
A æ i A æ å
Norsk er fattig på ord, sier de som teller slikt. Mulig det, men vi er desto rikere på nyanser. Det er forskjell på å male og male. Som katt og malermester. Vi har flere ord for fjell og snø enn de fleste andre språk, og det sier mye om hvor vi kommer fra. Prøv å oversett følgende setning til det ordrike engelsk: 'Over knausen, i solhellinga, lå skaren under den underkjølte snøen, så han fikk is i rubben der han skøytet seg hutrende avgårde på påskeføret i vadmelsnikkersen sin, til etterlengtet hyttekos med tjukke blingser påsmurt nykjernet smør og prim.' Og hvem andre enn oss nordmenn kan forstå at dette er en fornuftig setning som forteller om et politisk ståsted i Trondheim: 'Æ e i A æ å.' Ikke minst avslører vi vår sosiale rang med fiffige språknøkler. På østkanten sier de hu, med et trøkk som rimer på ku, og på beste vestkant viser man sin dannelse ved å uttale det konservative ordet forleden, med utsøkt uttale.
Haiku
Kinesere er maksimalister. De elsker juggel og regnbuens flammende ildrøde og gullfargede sjatteringer. Det vises i skriftspråket. Japanere legger seg i den motsatte enden av regnbuen, mot hvitt og indigo, og dyrker en avansert minimalistisk estetikk, også i kalligrafien og språket. Å knekke den japanske språkkoden kan ta et helt liv, og taushet er gull. Men aller høyest setter de evnen til å si mest mulig med færrest mulig ord. Ord som er uhyre vanskelige å oversette til andre språk, fordi melodien i dem er halve poesien, og dette er nøkkelen bak haiku. (Temple bells die out. The fragrant blossoms remain. A perfect evening! Av Matsuo Basho)
Kefi
Jeg bodde noen år i Hellas, og lærte språket med naturmetoden. Gresk er noe helt for seg selv, for det er en visnende gren nederst på det europeiske språktreet. Det er ikke blomstrende som germansk eller latinsk, til tross for den enorme innflytelse gresk kultur har hatt. Hvorfor? Først lærte jeg gresk, så begynte jeg å forstå det, den dagen noen viste meg kefi. Kefi er det som skjer når en greker danser for eksempel. Eller hiver tallerkner på den som danser, eller synger en rembethika, (gresk blues). Kefi kan ikke oversettes, for det er bare grekere som er, føler, opplever og lever ut sin kefi. En sterk lidenskapelig, stolt, patriotisk, maskulin og voldsom livsrus. Det er kefi turister aner fornemmelsen av når de føler noe som gjør at de blir grekofile og må reise tilbake til de greske øyene, og kveldene, igjen og igjen. Men de vil aldri leve det, for i kefi finnes noen dråper blod og smerte fra en krig grekere aldri kan glemme. Grekerne elsker nyansene i språket sitt, slik vi nordmenn digger dialekter som oppstår mellom bakkar og berg og subkulturer.
Elvis på gresk?
Noen språknøkler endrer hele historien. Jeg vet ikke om det er sant, men det er et morsomt tankeeksperiment uansett. Det sies at da USA fikk sin konstitusjon grunnlagt i 1787, var det mye de måtte enes om, som hvilket språk som skulle være amerikansk. Spansk er fortsatt den språkgruppen som er mest talt over there, hvis rett skal være rett, men det var mange interesser på spill. England var storimperialisten som ønsket juridisk og økonomisk makt med engelsk. De mer akademisk anlagte argumenterte for at Hellas er sivilisasjonens vugge. Det kom derfor sterke argumenter på bordet for at gresk skulle være De Forente Staters språk. Engelsk vant med kun èn stemmes overvekt. Hadde vi hatt Elvis, Country musikken, Okey, Hollywood og Hip Hop'en om USA var gresktalende?
Gabriel og Jesus
For to år siden stod jeg i en liten kirke i den syriske landsbyen Maalula og hørte en ung kvinne be fadervår på sitt morsmål arameisk. Jesus sitt morsmål, og på den lange listen over utdøende språk. Det er svært vakkert, og paradoksalt nok høres det ut som en blanding av hebraisk og arabisk. Noe senere leste jeg boken 'Jesus feilsitert' av teologen Bart D. Ehrman, og lærte at Bibelen, som burde vært skrevet på arameisk, ikke ble det. Arameisk er et ørkenspråk, og ordet fisker har de for eksempel ikke. Gabriel betyr ikke engel, men en slags yppersteprest. Dermed ryker ikke bare noen vesentlige lignelser, men hele juleevangeliet på språklige feiltolkninger. Det Jesus forkynte ble i tillegg nedskrevet 3-400 år etter hans død, basert på muntlige overleveringer, på andre språk. Da er det ganske annerledes med Koranen som ble nedskrevet direkte fra Allah, via profeten Muhammed, som dikterte et team av arabiske skriftlærde.
Allahs språk
For tre år siden befant jeg meg på et universitet i Dubai med det klingende urspråknavnet Wollongong, som stammer fra Australia. I heisen stod jeg ofte sammen med tre unge kvinner dekket av niqab. De gikk på engelsk kurs, jeg på arabisk kurs. Jeg ønsket en titt bak sløret. De ville høyst sannsynlig kaste sitt, den dagen de kunne åpne sin verdensforståelse med den engelske språknøkkelen.
Muhammed nedtegnet Koranen direkte fra Allah, og det er derfor ansett som et hellig språk. Klassisk arabisk er mest brukt i språkkurs, litteratur og media, som TV-kanalen Al Jazeera. Forøvrig er arabisk under en endring min lærer kaller forflatning. I land som har hatt liten utenlandsk innflytelse (f.eks. Yemen og Palestina) snakker de fortsatt klassisk. I Marokko har de, som i sitt kjøkken, latt seg påvirke av en rekke kulturer. I Libanon vil de helst være franske, så der er både mat, livsstil og språk i uhemmet gallopp mot vestlige synder og gleder. I Emiratene har den gjestfrie beduinkulturen (og sannsynligvis persisk innflytelse) myket opp uttalen, så de fremstår som løsslupne og milde sørlendinger. Men Koranen, den kan man ikke endre ett eneste ord i. Det er den store, og mest vesentlige, forskjellen på kristendom og islam. Den ene er åpen for kritikk og endring, den andre er totalt fastlåst. Den ene nøkkelen åpner, den andre har rustet fast. Og slik kan man fortsette å finne språknøkler til å forstå verden.